Jo, jeg spiller litt av hvert.
Jeg spiller Zelda: Skyward Sword, som har vist seg bedre om man begynner fra nytt med null forventninger og med en innstilling om at ting kommer til å ta tid. Det er fortsatt et steg ned fra ting som Minish Cap, Phantom Hourglass, og Wind Waker, synes jeg, men jeg liker det nå. Vi får se hvor det går.
Har fått iPad av jobben, så jeg spiller også forskjellige ting på den. Jeg har oppdaget at jeg har blitt en grinete gammel grinebiter, men siden dette også er tilfellet for enkelte her på berget tenkte jeg kanskje det kunne være nyttig uansett. Jeg har til og med laget tre fine grupper for å rydde opp litt.
Tommel opp: Walking Dead (første episode), World of Goo, Super Crate Box, League of Evil, Rayman Run — alle disse er genuint verdt å spille, noe som spesielt overrasket meg med Rayman, siden jeg synes Rayman Origins var noe skit. Rayman Run er basically spillet Sonic burde vært—det er ganske simpelt og memoriseringsbasert, men det er godt animert, tegnet og lydlagt, og jeg skal spille det mer. League of Evil er basically Super Meat Boy, med bra pekeskjerm-knappe-kontroller. World of Goo er best på iPad. Super Crate Box er Super Meat Boy + Mario Bros. og gir mye mer mening på iPad enn på iPhod siden man har mer oversikt og mer habile knappekontroller.
Tommel sideveis: Totem Runner, Mad Skills MX, Asphalt 7, Ridge Racer HD, Lili. Totem Runner er et løpespill i klassen Robot Unicorn Attack og Canabalt. Det ser ut som Outland + Patapon og er morsomt noen minutter, men blir fort ensformig. Mad Skills MX er ExciteBike + Trials og er brukandes, men ikke akkurat spesielt spennende. Ridge Racer er alltid bra, men ikke noen ideell match for pekeskjerm. Asphalt 7 er ikke helt teit—jeg skal prøve det litt mer, selv om Asphalt 1, 2, 3, 4, 5, og 6 stort sett var forglemmelige, tynne Burnout-spikersupper.
Lili er et superpent actioneventyr med noen fiffige ideer og fin kunstdesign, så det får også en sideveis tommel fra meg. Jeg er likevel ikke sikker på om det er spesielt velplassert på iPad—kontrollene er knotete (selv om de prøver å være "skapt for pekeskjerm"), og jeg sjukt lei av å løpe rundt og hjelpe folk med tåpelige problemer for å drive den (dølle) eksposisjonen videre. Jeg føler alt for ofte at moderne spill koker ned til at jeg blir offer for spilldesignernes ønske om å "uttrykke seg"—kanskje er dette det verste indiebølgen har resultert i—en armé av kunstnerisk totalt utsultede mennesker som føler et kunstnerisk imperativ til tross for manglende evner og idetilfang som favner bredere enn Portal, Zelda og "jeg har vokst opp med videospill da"/NES/SNES. Det blir litt døllt i lengden, spesielt når referansene ofte kun er dét—i stedet for å være et springbrett til noe mer interessant og friskt.
Tommel ned: Flying Dream, Vector Racing, Book of Heroes, Dark Summoner, Trade Nations, Saturday Morning RPG, Cubes. Flying Dream virker ektefølt og er sjarmerende klønete i så måte, men dessverre skrap. Cubes er fint å se på men uinteressant å interagere med. F2P-spillene er usjarmerende og lite pad-vennlige varianter av Internett-RPG-er og Internett-bybyggere, og jeg har spilt nok av disse nå til at magien er fullstendig fraværende. SMRPG på sin side er nettopp et sånt spill som tror at Power Glove-referanser og den slags er "spennende" eller smart.
Det som er flott med iPad som plattform er at skjermen er diger, batteriet varer nesten for evig, la oss si, i hvert fall dobbelt så lenge som 3DS, og alt det derre med maskinvaren og sånn er bra. Det er dessuten fantastisk at man kan skrape med seg og prøve alt mulig slags dritt for bare en dollar per stykk. Det som derimot er leit er at man må ha god tålmodighet for å kjemme gjennom all dritten på App Store, siden kuratorene hos Apple fortsatt blander hummer og kanari og sorterer ting etter 'what's hot' og 'top grossing' i stedet for litt mindre sploitable kriterier.
En ting som også kan være irriterende rent generelt er hvordan hvert eneste forbaskede spill insisterer på å gi meg meningsløse stjerner og låse opp alle ting etter Angry Birds-modellen – noe som gjerne betyr "uinteressante utfordringer, men helvetes mange av dem, da". Tutorials er ofte også umulige å komme unna, og det er dessuten en del spill som tror at mobilspill trenger tre-fire logoer og videoer og sånt før man får lov å spille. Jeg kan også telle på 0 fingre antall ganger GameCenter eller OpenFeint har tilført spillopplevelsen noe some helst annet enn bry.
Da er det fint å vite at jeg snart skal spille Dishonored, som ligger og venter på meg.
PEEEEEEEERFECT!
